Osloskolen i test

«Testresultater gir oss ikke mye kunnskap om skolen, de gir oss et regime basert på kunnskapsløshet.»

Mye er skrevet om nasjonale prøver og Osloskolen i det siste. På onsdag kunne man i radioprogrammet «Dagsnytt 18»  lytte til statssekretær Elisabet Dahle (SV), tidligere statssekretær for AP og direktør for Osloskolene, Astrid Søgnen – og Magnus Marsdal. En skoleforsker hadde funnet en sammenheng mellom fritak fra nasjonale prøver og resultater , og det er ikke første gang slike anklager mot kommunen er kommet fram. Statssekretæren redegjør for hva som er skjedd: «Vi var bekymret for utviklingen, og vurderte å endre reglene for nasjonale prøver da vi tok over departementet etter Clemet», og legger til – «men i forhold til Osloskolen har KD gått fra en konfrontasjonslinje til en samarbeidslinje». Vi vet ikke noe om at Osloskolen jukser, hviskes det fra landets høyeste myndighet.

Det er klart at hun kjenner til jukset. Juksingen har ikke vært systematisk, og byråkratene i Utdanningsetatens lokaler på Helsfyr har heller ikke oppfordret til det. Manipulering av nasjonale prøver, osloprøver og eksamensresultater skjer likevel, fordi det er en integrert del og naturlig konsekvens av etatens maktkultur. Spør lærerne, de kan bekrefte det.  Testresultater gir oss ikke mye kunnskap om skolen, de gir oss et regime basert på kunnskapsløshet.

Kultur for testing

Astrid Søgnen har i løpet av det siste tiåret bygd opp et hierarki for rektorer og lærere. Her kan man kan komme seg til penger og makt, eller bli dyttet nedover på rangstigen. Hvor de ansatte befinner seg i dette systemet, kommer an på hvor sterkt man deler Søgnens blinde tro på testresultater som eneste kvalitetsuttrykk i norsk skole. Jeg kjenner til flere eksempler på hvordan nyutdannede fra læreskolen har avansert på rekordtid – fra menig lærer til rektor, også videre til bydelsdirektør på få år, kun ved å snakke Søgnen etter munnen og sparke godt fra seg nedover i rekkene. Rektorjobber har det vært nok av, for rektorene hennes har sluttet i fleng – enten på grunn av fremmedgjøring eller forfremmelse.

Det er ikke rart at hun sliter med å rekruttere gode rektorer til Osloskolen. De må skrive under på knallharde kontrakter som forplikter dem til å heve elevenes resultater. Dette gjelder resultater på Nasjonale prøver, så vel som de særegne Osloprøvene og eksamen. Rektorer som ikke har vært lydige, må stille skolerett på direktørens kontor. Mange lærere stiller dermed opp av lojalitet til sin stakkars pressede rektor for å jekke opp resultatene et par hakk – kanskje for å få noen ekstra lønnstrinn, eller for å komme seg videre opp i etaten. Det er her jukset skjer, uten at man egentlig skjønner hva som foregår.

Lærere kan enkelt manipulere resultatene ved å overtale foreldre til å frita elever, bruke mye tid på å drille prøveformen med elevene, tolke fasiten for prøvene kreativt – eller trikse med tallene. Hvordan kan jeg hevde noe slikt? Vel, jeg har vært med på det selv. Som nyutdannet lærer i Osloskolen var jeg med på å frita elever fra Osloprøver. Vesle Hassan og Ole kunne gjøre noe annet, mens de andre satt og fylte ut kulørte trykksaker fra Helsfyr. Også til eksamen opplevde jeg at man prøvde å frita elever.

Hvis resultatene i klassen min var gode på slike prøver, ble jeg skamrost. Det var en testkultur. De som snakket om kunstfag, tverrfaglige metoder, IKT og skoleutvikling, ble ignorert. Alt handlet om å forbedre resultater, elevene var det ikke så nøye med. Det tok faktisk slik av, at jeg til slutt måtte finne meg en annen kommune å jobbe i. Det synes jeg er leit. Jeg kjenner mange høyt kvalifiserte pedagoger som på et tidspunkt ikke har holdt ut med Osloskolens styringsgalskap, og sluttet i yrket.

Propagandamaskina på Helsfyr

Hver gang Osloskolen kommer under lupen, blir journalister og forskere geleidet inn i etatens lokaler på Helsfyr, hvor de får en guidet tur i etatens statistikker og strategiske plankokeri – i Nordkoreansk stil. Journalister og forskere som prøver å kontakte skoler direkte, for å snakke med rektorer, lærere elever – får ikke audiens uten at det er strengt regissert. Sett i lys av dette, var det nok en glipp da VG i forrige uke kunne melde at skoleforskeren Christian Beck hadde funnet en sammenheng mellom fritak fra nasjonale prøver og resultater. Søgnen bør nok begynne å holde sine egne tall hemmelige også.

Den mest subtile måten Osloskolen har blitt jukset med, er å utnytte det faktum at Oslo er både fylke og kommune. Slik kan man enkelt si at Oslo er beste kommune i landet, ved å bruke fylkesstatistikk i sammenhenger hvor det er kommuner som blir sammenlignet. På denne måten har man klart å skape en myte om at Osloskolen er best i landet på nasjonale prøver, noe de slett ikke er. Se på dette oppslaget i Dagbladet fra 2010 – et kjapt søk på nettet gir mange eksempler på tilsvarende sammensurium: Ved å dele epler på pærer viser dermed Osloskolen fram sine grunnleggende ferdigheter i regning. Eller skal vi heller kalle det grunnleggende ferdigheter i markedsføring?

Sosial utjevning?

Statistikkene og reklamebrosjyrene fra utdanningsetaten er myntet på journalister, foreldre og valgkamp. Her er det mange kreative triks for å fortelle historien om Osloskolen som landets beste, ja kanskje til og med verdens beste. Noen av disse triksene er direkte stygge, som Søgnens gjentatte påstand om at Osloskolen gjør det bra til tross for alle innvandrerne i byen. Min erfaring som lærer på Oslos Østkant er at fremmedspråklige ofte er de mest ressurssterke. Å vokse opp med to språk er nemlig en fordel, ikke en ulempe (så lenge barnet behersker førstespråket) – og ikke alle tospråklige barn i byen er brune og bor på Stovner, slik det kan høres ut som når Søgnen legger det fram. Mange har svenske foreldre, eller en pappa fra England eller Mexico. Disse barna fritas naturligvis ikke fra nasjonale prøver, men de brukes for å underdrive antallet tospråklige som fritas – det er nemlig bare sju prosent, sier Søgnen.

Man kunne stille mange kritiske spørsmål til resultatene i Osloskolen, men så langt har Utdanningsetaten hatt monopol på å tolke sine egne tall. Det kunne for eksempel være på sin plass å spørre hvorfor Østkantskoler fortsatt presterer dårligere enn Vestkantskoler, når Søgnen skryter om at Osloskolen skal være best på sosial utjevning. Når boligprisene i hovedstadens Vestkantsområder går opp i takt med resultater på nasjonale prøver, er det tydelig at sosial utjevning ikke er målsetningen her. Vi vet at foreldres utdanningsnivå henger sammen med hvordan elever gjør det på normerte prøver, men selv om utdanningsnivået i Oslo er høyest i landet – så holder ikke resultatene tritt. Hvorfor det?

Hvem skal ta æren for PISA?

Aftenposten skriver om dette på lederplass – og krever at nasjonale prøver må brukes riktig. Vi blir minnet også om at Finland, som topper PISA- undersøkelsen, ikke har slike prøver. Nasjonale prøver ble jo innført etter det såkalte «PISA- sjokket», og har som hensikt å få landet til topps i internasjonale rangeringer. Da nye PISA- tall ble publisert før jul, sto AP, SV og Høyre i kø for å ta æren for framgangen. Man tok det for gitt at innføringen av nasjonale prøver hang sammen med dette – selv om en slik sammenheng vanskelig kan påvises fra seriøst faglig hold.

Dagens Næringsliv kommenterte også saken på torsdag, og påpeker det underlige i at en SV- statsråd sitter og indirekte forsvarer Høyres skoleprosjekt. Det er kanskje ikke så rart, for begge har spist lunsjer i forskningsrådet og hørt på merkantile utdanningsforskere. Her snakkes det vidt og bredt om læringsutbytte og kvalitet – uten noe som helst pedagogisk innhold – og uten at seriøse utdanningsforskere blir involvert. Det er økonomiens og pengenes språk som skal prege landet om de vinner valget, noe DN ønsker seg. Det er jo i seg selv ganske naturlig.

La oss tenke oss at Norge hadde hatt en nedgang på PISA- rankingen. Da hadde nasjonale prøver vært stridens eple i høstens valgkamp, og SV og AP hadde kanskje blitt tvunget til å komme opp med en utdanningspolitikk med innhold. I stedet har vi fått en slags stum konsensus rundt at dette er «kunnskap om skolen» eller på en eller annen måte nødvendig for å sikre kvalitet i skolen. Vi snakker her om et svært snevert og hult kvalitetsbegrep. Jeg er svært skuffet over nivået på venstresidens utdanningspolitikere. Lærerne trodde på Kristin Halvorsen da hun var på offensiven, men føttene hennes har vist seg å være for små til å fylle skoene etter Gudmund Hernes

Hvordan kan man bruke nasjonale prøver, egentlig?

Faktum er at nasjonale prøver sier oss egentlig veldig lite. De måler grunnleggende ferdigheter hos elevene, og gjenspeiler en svært liten del av det skolen gjør. Ikke glem at lærere jobber etter kompetansemål, ikke grunnleggende ferdigheter, der har målstyringen faktisk slått en knute på seg selv. Hva kan en så bruke nasjonale prøver til? Direktoratet hevder at dette er et verktøy som lærere skal bruke til å kartlegge enkeltelevens utvikling, men de duger ikke hvis man vil avdekke lese – og skrivevansker hos elevene. Da tipper jeg at de fleste lærere heller vil stole på anerkjente diagnostiske tester og diktat, hvis de vil gjøre jobben sin.

Og nå til selveste punchline: resultater fra nasjonale prøver deles inn i såkalte nivå, en til tre på femte trinn, og nivå en til fem på åttende trinn. Elevene blir ikke delt inn i disse nivåene før etter at resultatene er sendt inn til Utdanningsdirektoratet – slik at det alltid vil være elever på de nederste nivåene, selv om kommunen samlet sett har gjort det bra. En viss Vestfoldskommune satte som internt mål, at de ikke skulle ha noen elever på nivå tre – hvilket er umulig. Slikt bruker man tid på.

Nasjonale prøver kan heller ikke brukes til å sammenligne resultater fra år til år, fordi man hvert år får prøver med ulik vanskelighetsgrad. Noen ganger er de vanskelige, andre ganger er de lette. Likevel sitter man i landets kommunestyrer og jubler hvis elevenes (eller var det rektors?) resultater er bedre i år enn i fjor. Dette er et av mange eksempler på hvordan man ukritisk setter inn ugyldige parametre i styringsmodeller som passer bedre på en bilfabrikk enn i en barneskole. Det snevre kvalitetsbegrepet, synet på at testresultater er det eneste som kan fortelle oss noe om skolen, er svært skadelig når kommunebyråkrater tar det i bruk. I beste fall fører det til styringsanarki, i verste fall kan man få et testregime etter modell av Osloskolen. Kommunenes Sentralforbund ønsker det siste.

Det kunnskapsløse regimet

Er det dette man i Høyre- og Arbeiderpartikretser mener med «kunnskap om skolen»? Jeg skulle likt å vite hvor mye penger som blir brukt til etatens testing og tallmanipulering. Pengebruken i utdanningssektoren har jo økt de siste årene, uten at vi som jobber på gulvet har merket noe til det. Derimot har vi fått et enormt marked og spillerom for konsulenter, tallknusere, testteoretikere, direktorat, It’s Learning, Classfronter, «senter for ditt og datt i utdanningen» og tvilsomme skoleforskere. Hvis det hadde vært reelt innsyn i Utdanningsetatens ressursbruk, kunne vi kanskje få nok kunnskap om skolen til å skjønne at dette ikke er lønnsomt. Testbyråkrati og kommunalt vanstyre koster mye, og de som blir utsatt for det blir fremmedgjort.

Jeg har sett gamle filmer fra den gang Osloskolen var et forbilde for landet. I femtiåra ble det bygd flere skoler i Oslo, og de var moderne både i form og innhold. Pedagogikken var elevsentrert, man tenkte produkt og metode – og man klarte til og med å gi elevene varm mat på skolen! Lærernes motstandsvilje fra krigen ble hedret, og man kunne uttale seg fritt i pressen. Det er et tankekors at dette skjedde da landet var som fattigst. I dag har ikke Oslo penger til å drive et forsvarlig skoletilbud. Til det trenger man inntekt fra eiendomsskatt, men det er det ikke politisk flertall for i Oslo. I stedet har man valgt å kutte kraftig i skolebudsjettene over flere år, ved å sultefore bydelene. Det er godt for Høyre at de har kunnet drive på uten at noen har fått det med seg. Derfor står de i takknemlighetsgjeld til Utdanningsetatens driftige og påståelige direktør, som pynter på fasaden hver gang noen pirker på den.

Dagens Næringsliv konkluderer på lederplass med at Osloskolen skal bli et nasjonalt prosjekt. Det blir det, om Høyre vinner valget til høsten – hvilket skjer om ikke SV og AP makter å rydde opp i egne rekker. Testkulturen skal altså påtvinges Kommunenorge, og elevene skal marsjere i takt. Jeg ønsker dem lykke til på veien, og det trenger de mye av. Da Clemet solgte den berømte verktøykassa, ved å delegere ansvaret for skolene til kommunene – ble det dessverre umulig å styre skolen nasjonalt. Det blir ikke noen hanemarsj av slikt.

About Imsen

Imsen
Entrepreneur, lecturer, musician, historian, gamer, geek, father to four, EU CodeWeek ambassador

Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *

*

Scroll To Top