Nivådifferensiering i Osloskolen på kant med loven

Mangel på ressurser i skolen fører til at organisering i grupper etter nivå blir stadig mer vanlig. Utdanningsdirektoratet advarer mot denne praksisen, og kritiserer Oslo kommune for manglende tilsyn med skolene.

I Aftenposten fredag 22. mars kunne man lese at Høyre har vunnet en «full seier» i striden om nivådifferensiering ved Kastellet skole i Oslo. ( http://bit.ly/Yt2zub ) Det stemmer ikke. Osloskolen har lidd totalt nederlag i saken, men prøver å få det til å se ut som det stikk motsatte er skjedd. Dette er en dristig strategi, og sjansen er god for at de kommer unna med det – hvis påstanden blir gjentatt ofte nok.

Et kort resyme: Noen foreldre har i lengre tid vært misfornøyd med hvordan man har drevet gruppeinndeling ved Kastellet skole. Elevene har blitt delt inn etter nivå, eller «innsats» – slik at elevene oppfatter gruppene som vinnergrupper og tapergrupper, hevdes det. Foreldre har klagd praksisen inn for fylkesmannen, som har konkludert med at praksisen er lovstridig. Utdanningsetaten har på sin side hevdet at gruppene ikke har vært permanente, og at elevene ikke er tatt ut av klassen, slik loven forbyr – og klagde fylkesmannens vedtak inn for Utdanningsdirektoratet.

Foreldre og etat har altså to ulike versjoner av saken, men det var etatens versjon som ble presentert for direktoratet. Osloskolen hevdet at gruppene ikke har blitt delt inn etter nivå, men «innsats» – og at de ikke har vært permanente. Skoler og lærere har full frihet i valg av organisering og metode, men dette er den eneste lovformuleringen som setter grenser – men Høyre i Oslo tester grensene som en del av sitt politiske spill. Selv om foreldrene mener at dette ikke er tilfelle, har ikke direktoratet hatt noen grunn til å tvile på etatens framstilling, og har dermed konkludert med at praksisen er lovlig. Innenfor lovens rammer er det nemlig rom for å differensiere etter nivå, såfremt dette ikke skjer over lengre tid. Praksisen ved Kastellet befinner seg dermed i en slags gråsone. Selv om direktoratet ikke konkluderer med at skolen bryter opplæringsloven, betyr ikke det at direktoratet er fornøyd med kommunens oppfølging av lovens paragraf 8-2. Dermed er det ikke «fritt fram» for nivådifferensiering, slik Aftenpostens oppslag gir inntrykk av.

Kommunen får slett ikke medhold i sin praksis i «Kastellet-saken», og dette har merkelig nok ikke kommet fram i media. Ingen som har uttalt seg har heller brydd seg med å sette seg inn i hva direktoratet faktisk har skrevet. Direktoratet kritiserer kommunen for manglende internkontroll, som skal forhindre at nettopp slike konflikter mellom foreldre og skole oppstår. Dette har direktoratet purret på både i 2010 og 2012, men Høyrestyret har ikke løftet en finger, trenert saken og latt den vokse, slik at den kunne bli en del av valgkampen.

Det var altså først med Aftenpostens oppslag på fredag at sirkuset begynte – dagen før store deler av landet satte kursen mot påskefjellet. Journalisten ser ut til å ha misforstått saken, og gjør feil allerede i overskriften «Fritt fram for å dele inn elevene etter kunnskap». Først skaper man altså inntrykk av at nivådifferensiering ikke har vært mulig før nå, noe som ikke stemmer. SV tar klart standpunkt i saken og fraråder differensiering, mens Høyre er for. I det som opprinnelig var en konflikt mellom foreldre og Kastellet skole prøver man dermed å sette opp Høyre mot SV i en svært ensidig og svart- hvit framstilling av saken. Høyres utdanningspolitiske talskvinne, Elisabeth Aspaker, bidrar til kaoset med denne uttalelsen: «Avgjørelsen er en full seier til Osloskolen. Direktoratet gir Høyre rett». Utsagnet er både usant og provoserende.

Rektoren ved Kastellet er fortvilet over utviklingen i saken,og mener at skolen er blitt en del av Høyres politiske spill. Det er sjeldent å se rektorer i Osloskolen opponere mot den politiske ledelsen, og som vanlig nektet byrådsleder Torgeir Ødegård å kommentere kritikk fra sine ansatte. Slik det er nå, er det rektorene som må passe på at de ikke bryter loven, noe direktoratet reagerer på. Det er påfallende at en etat som har vært såpass opptatt av å detaljstyre rektorene sine ikke ønsker å styre i forhold de blir pålagt å gjøre noe med. Kommunen viser åpenbart manglende respekt for loven.

Arbeiderpartiet sto for det mest bisarre utspillet i saken på lørdag, da de langet ut mot regjeringspartneren sin, så vel som Høyre. «Høyre bruker Oslo- skolen til å terge opp SV, og SV går i fellen hver eneste gang», sier Oslo APs Andreas Halse til Aftenposten. Betyr det at Arbeiderpartiets holdning er at staten ikke skal drive tilsyn med kommunene? Utdanningspolitisk talskvinne for AP, Marianne Aasen, legger til at «vi må slutte å bruke skolen som en ideologisk slagmark». Aasen bør lese seg opp på skolehistorie, for skolen har alltid vært en ideologisk slagmark. I dag kjempes det mellom de som forsvarer fellesskolen, og de som vil rive den ned. Mye tyder på at AP ikke har fulgt med i timen, og det kan forklare hvorfor partiets utdanningspolitiske talskvinner på 2000- tallet stort sett har gått inn for Høyres skolepolitiske løsninger.

På søndag var Torgeir Ødegård igjen i Aftenposten, og langet ut mot både AP og SV. Ødegård beskylder regjeringspartiene for å drive skremselspropaganda og «snakke ned» Osloskolen. I stedet for å ta direktoratets kritikk til etterretning, prøver skolebyråden å spille alle ut mot hverandre. Han gjentar påstanden om at fylkesmann, direktorat og departement er uenige i saken, men sier ingenting om kommunens manglende oppfølging av Kastellet.

For de fleste handler ikke saken om det politiske spillet og forvaltningens saksgang, men om tilpasset opplæring og differensiert undervisning. I debatten brukes disse begrepene mye om hverandre, og ofte i feil sammenheng. For å oppklare litt: tilpasset opplæring er i utgangspunktet et politisk begrep uten pedagogisk innhold. Det dukket opp i mønsterplanen av 1987, og hadde den gang som hensikt å sikre de svake elevenes rett til oppfølging. Med Cristin Clemet og Høyres skoleprosjekt fikk TPO- begrepet nytt innhold, og ble en del av «den enkelte elev»- retorikken, som retter fokus mot de faglig sterke elevene. Kravet om tilpasset opplæring handler om at undervisningen skal tilpasses elevenes evner og forutsetninger, og dermed er det opp til skoleeierne å tolke hva som ligger i det.

Differensiert undervisning er å organisere undervisningen ved å dele inn elever etter faglig nivå, noe som kan være en måte å drive tilpasset opplæring. Slik organisering er ikke den beste, men den forekommer ofte på skoler hvor man har lite lærerressurser – og det er en av grunnene til at differensiering brer om seg i noen kommuner. Hvorfor er det ikke bra å drive med differensiert undervisning? Det kan kanskje virke logisk for de fleste at alle tjener på å være i grupper hvor man får undervisning etter det nivået man befinner seg på. Men slik er det faktisk ikke, og vi har mye forskning som sier det samme – til og med OECDs forskerpanel er tydelige på dette.

Vi trenger egentlig ikke forskning for å konkludere med at differensiert undervisning er en dårlig ide. Her til lands har vi gjort oss erfaringer med kursplaner fra 60- og 70- tallet, hvor man drev diffensiering i stor skala. Da man sluttet med dette i 1975, ble det sett på som et stort framskritt. Det var tre grunner til at man valgte å gå bort fra det den gangen. For det første var kursplansystemet grenseløst kjedelig, usosialt, lite praktisk og variert. For det andre måtte man likevel lage felles eksamener som var basert på alle nivåene, og man fant fort ut at det var så mye likt at det ikke hadde noen hensikt å opprettholde systemet.

Den tredje grunnen til at man sluttet med differensiering i norsk skole på 70- tallet var at foreldrene selv kunne velge hvilke kursplaner barna deres skulle følge. På Oslos vestkant ble det dermed slik at nitti prosent av elevene skulle følge den vanskeligste kursplanen, koste hva det koste ville – og dermed hadde det ikke noen hensikt å opprettholde de lavere nivåene. Det var altså Høyres egne kjernevelgere som veltet kursplansystemet, og nå vil de ha dem tilbake – kamuflert som nyordet «mestringsgrupper».

Hvis det er slik at Høyre vil gjeninnføre kursplanene fra sekstitallet, er det også slik at de skal la foreldrene velge nivå for sine barn? Høyre er så glade i å snakke om valgfrihet, vil de likevel tvinge lærere og foreldre inn i et gammeldags system som er både utdatert og ineffektivt? Ønsker man å påtvinge alle landets skoler en organisering som ikke er hensiktsmessig, og som griper inn i lærerens metodefrihet og faglige integritet? Aspaker og Ødegård må gjøre klart for velgerne hva de egentlig vil i denne saken.

I stedet for å diskutere Høyres «kursplansmestringsgrupper», skulle ønske at politikere kunne diskutere hvordan man kan drive god tilpasset undervisning på andre måter. Det er et spennende tema, som fortjener mye oppmerksomhet. Man kan ta utgangspunkt i tverrfaglige metoder, involvere elevene i planlegging av undervisningen, ta i bruk IKT- ressurser, fokusere på aktivitet og produkt i stedet for lærebok – listen er lang, og mulighetene er mange. Individets interesser kan ofte være best ivaretatt når man fokuserer på det kollektive, men det krever dyktige, fantasifulle og utviklingsorienterte lærere med handlingsrom til å gjøre en god jobb. Stressede lærere med dårlige rammer kan lett føle seg tvunget til å differensiere, men vi kan sikkert snu trenden hvis kommunene tar sine oppgaver på alvor.

Kastellet- saken kan oppsummeres slik: To elever slåss på skolegården, en inspiserende lærer står og ser på og smiler. En av elevene løper gråtende til en inspektør, som innkaller den andre eleven og sender brev med hjem. Eleven som fikk refs, møter opp på rektors kontor og klager på behandlingen, og rektor gir den andre eleven medhold under tvil. Rektor prøver deretter å dysse ned saken, men gir en streng reprimande til læreren som ikke grep inn i slåsskampen. Læreren går deretter til personalrommet og proklamerer at han fikk ros fra rektor, og at han ikke trenger å inspisere i friminuttene lenger.

Har du gjettet hvem som er hvem? Elevene er skolen og foreldrene, inspektøren er fylkesmannen, rektor er direktoratet – og læreren er Oslo kommune. Slik har kommunen lenge drevet sitt skolepolitiske renkespill. Jeg har tidligere sammenlignet disse strategiene med en trojansk hest, men man kan også se Osloskolen som en piratversjon av norsk skole. Her skal Høyres radikale ideer prøves ut og vises fram, på kant med loven og de demokratiske spillereglene. Det må de ikke få lov til.

About Imsen

Imsen
Entrepreneur, lecturer, musician, historian, gamer, geek, father to four, EU CodeWeek ambassador

Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *

*

Scroll To Top