Visjon 2030 – om innovasjon i utdanningen

united_nations_flag_grunge_by_think0-d350lkk

Med bakgrunn i konstruktive oppfordringer fra bistandsmiljøer og IKT- Norge, ønsker PedSmia med dette innspillet å bidra til departementenes tankestorm rundt FNs nye bærekraftsmål innen utdanning. Dette er en formidabel oppgave, for det er ikke slik at det finnes noen oppskrift for hva som kan kalles en god skole.

Når man snakker om «skolen», mener man skolen i hver enkelt nasjon. Dette er naturlig, for skolen har vært et redskap for å forme nasjonen mer enn noen annen samfunnsinstitusjon. Derfor er alle nasjonale skoler ulike. Skolen drives av kultur og innhold, og det kan derfor virke utopisk å jobbe ut i fra en felles standard for hvordan man former og utvikler skoler på verdensbasis. Skoleforskningen er også vanskelig å tolke ut i fra nasjonale kontekster, og det er flere ord og begreper som ikke uten videre lar seg oversette til norsk. Eksempler på dette er «curriculum» og «literacy», som kan bety nesten hva som helst – men som i Norge som regel brukes i helt andre former, som «læreplan» og «grunnleggende ferdigheter». Her er det lett å gå i språklige og kulturelle feller, som det kan være vanskelig å komme seg ut av.

Den største utfordringen vi står overfor i forhold til å utvikle skolen, er å få beslutningstagere til å anerkjenne utdanningens kompleksitet. Mange er av den oppfatning at skolen enkelt kan drives og utvikles etter de samme premissene som man driver en salgsbedrift eller en fabrikk. De aller fleste har selv en skolegang bak seg – som danner grunnlaget for hva man selv mener om skole. Verden er i endring, og skolen må endres i takt med utviklingen.

Om man ønsker å sette mål for utdanning på verdensbasis, bør ikke disse målene ta utgangspunkt i evidensbasert forskning. Det er to årsaker til at dette er uklokt; forskning som bygger på tanken om et snevert målbart læringsutbytte, vil som regel omfatte alt for lite av skolens faktiske virksomhet. Å sette mål for framtida, vil også først og fremst handle om hva slags samfunn vi ønsker oss, ikke hvilke metoder som vi mener virker i dag. Uansett hvordan man vrir og vender på det, blir dette normativt. Kultur og dannelse er begreper man ender opp med til slutt, og det kan by på problemer for de som ønsker seg målbare mål å jobbe mot. Det handler om å sette seg vide og ambisiøse mål, for det er lite trolig at det snevre og målbare kan vise vei mot framtidas utdanning.

Likevel er det ingen grunn til å fortvile, for det finnes mye godt arbeid som gjøres innen innovasjon og skole. Dette arbeidet foregår dessverre utenfor våre universiteter og høyskoler, og er i stor grad marginaliserte miljøer som er under både økonomisk og politisk press. I andre land, som USA og Storbritannia, er innovasjonmiljøene innen utdanning mer homogene, og inkluderer også lærerutdanninger og forskningsinstitusjoner. PedSmia er en del av flere slike miljøer, som EUs CodeWeek, European Schoolnet, det hjemlige Lær Kidsa Koding, Microsofts internasjonale lærernettverk og nettverk i regi av de nasjonale ressurssentrene. Norske universiteter og høyskoler er knapt nok representert i disse miljøene, men likevel er det UH- sektoren myndighetene velger å investere ressurser i, når man skal utvikle og heve kompetansen i skolen.

Et eksempel på dette er at vi i PedSmia, som er et forsknings og utviklingsmiljø bestående av lærere i kommunale jobber – opplever at det er svært mange stillinger og ressurser i det offentlige som går til å lage nettverk med oss, eller forske på at det vi gjør er bra eller dårlig i forkant av våre prosjekter. Vi tror at dette skjer fordi man ikke lenger anerkjenner eller respekterer lærerens aksjonsforskning og akademiske status. Vi registrerer også at det hersker en ensidig forståelse av hvem som gjør utviklingsarbeidet. Er det bare akademia som driver med forskning og utvikling? Tanken om at offentlig sektor kun skal fungere som et marked for privat sektor, er også kontraproduktivt i forhold til skole – for det er nettopp her utviklingen skjer.

PedSmia er et FoU- miljø som deler professor Sten Ludvigsens optimisme i forhold til paradigmen om det tjueførste århundrets ferdigheter, og vi knytter mye av vårt arbeid opp mot dette. Innen 21CS- litteraturen, som kan være både tvetydig og sprikende, er det noen motkrefter mot utvikling og innovasjon som går igjen. Noen er allerede nevnt i denne teksten, som testesystemer som måler irrelevante ferdigheter, manglende evne til å støtte opp om lokalt utviklingsarbeid og gründerinitativer, samt den voksne generasjonens tro på egen skolegang som modell for den oppvoksende generasjon. Forlagsbransjens økonomiske interesser og manglende vilje og evne til å modernisere læremidler og kunnskapsformidling, er en fjerde. Utdanningspolitikk som har som mål å presse mest mulig effekt ut av skolen – på bekostning av dybdelæring – er en femte. Enhver ambisjon om innovasjon og utvikling i utdanningssektoren lar seg vanskelig kombinere med tiltak som støtter opp om disse motkreftene.

Den beste måten å bidra til utvikling i andre land, er å tilrettelegge for innovasjon og utvikling i den norske skolen. Norge har tradisjon og et godt rykte for å jobbe progressivt i forhold til utdanning, og selv om dette har fått et kraftig tilbakeslag med PISA- sjokk og kommunale testeregimer, har vi fortsatt mye å bygge videre på. Lærere i klasserommet må prøve ut nye metoder og teknologi, og de må også få handlingsrom til å utvikle skolens innhold. Dette utviklingsarbeidet må systematiseres i nettverk og vernes – og spres til andre land. Selv om vi i dag ikke har teknologi og metoder som kan bidra til å bedre utdanningen i utviklingsland, kan man med riktig ressursbruk og fokus få fart på den hjemlige utviklingen, slik at vi i framtida er bedre rustet til å hjelpe.

About Imsen

Imsen
Entrepreneur, lecturer, musician, historian, gamer, geek, father to four, EU CodeWeek ambassador

Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *

*

Scroll To Top