To veier for skolen

RUbilde

Dette innlegget er skrevet i anledning skoledebatten under Rød Ungdoms sommerleir i Vikersund 14. juli 2015, men er ment som et innlegg til sommerleire i alle ungdomspartier.

Kjære unge og engasjerte, skoledebatten er kommet til dere, om dere vil det eller ikke. De fleste mener noe om skole, særlig de som selv går i den eller har barn som gjør det. Det finnes knapt noen edlere sak å engasjere seg i, for skoledebatt er fremtidens samfunnsdebatt. Når vi mener noe om skolen, om det er skolefrukt, teknologi, fritt skolevalg, resultatlønn eller nivådifferensiering – så gjør vi samtidig et hopp fram i tid, og sier noe om hva slags samfunn vi skal ha i fremtiden. Dette ene spørsmålet kommer man ikke bort fra, om man er elev i barneskolen eller professor i pedagogikk. Dette normative elementet er svært vesentlig, og nettopp derfor er politikken en svært viktig del av pedagogikken, om man vil det eller ikke. Tradisjonelt har vi overlatt denne jobben til Stortinget, for slik er de demokratiske spillereglene.

Men hvordan kan det ha seg at samtlige partier på Stortinget står sammen om Høyres skolepolitiske premisser, samtidig som skolen står i brann i flere deler av landet? Elever, foreldre og lærere føler seg stadig mer fremmedgjort når kommunene standardiserer undervisningen og kutter budsjettene inn til beinet. Jeg diskuterte dette med kunnskapsministeren på Twitter, og han mente hardnakket at det på grasrotnivå ikke fantes noen form for konflikt. I stortingskorridorene er jo alle på hils! Dessverre har ikke kunnskapsministeren fått med seg mye av fjorårets lærerstreik. Testeskolen er blitt et strukturelt problem, som er i ferd med å spinne ut av kontroll.

Det er to veier å gå for norsk skole. Den ene kalles «assessment & accountability», og har herjet over hele den vestlige verden siden slutten av 90- tallet. Noen kjenner denne retningen som «testeskolen», selv om den handler om langt mer enn prøver og resultatfokus. Her hjemme startet assessment & accountability med Søgnenutvalgets rapport om såkalt kvalitet i skolen, og sammen med det vi kjenner som PISA- sjokket, fikk vi en ekstrem vending med Kristin Clemet som vi fortsatt sliter med å reversere. Kort forklart handler dette veivalget for skolen om å forvandle skolen til en fabrikk, hvor man skal være sikker på at alle elever som kommer gjennom samlebåndet har lært lesing, skriving og regning på et lavt nivå. Det er kanskje her venstrepartiene på Stortinget har blitt lurt, for budskapet om grunnleggende ferdigheter er tross alt noe det er vanskelig å være imot, i alle fall når den er servert med gode og filantropiske intensjoner.

Problemet er kanskje at det lenge ikke har vært noe politisk alternativ til testeskolen. De siste ti årene har likevel et alternativ dukket opp – som jeg vil kalle «tjueførste århundrets ferdigheter- skolen», eller en progressiv, fremtidsrettet skole. Denne retningen prøver ikke å true lærere til å standardisere undervisningen sin rundt «basic skills» på et lavt nivå, men tar utgangspunkt i en antakelse om hva slags ferdigheter samfunnsborgere trenger for framtida – og det er her dere bør spisse ørene; selvregulering, samarbeid, miljøbevissthet, etisk bevissthet, problemløsing – alt dette er ferdigheter som jeg skulle mene fremtidsrettet sosialisme burde handle om. For en måned siden slapp professor Sten Ludvigsen sin sluttrapport som utgjør NOUen «Fremtidens skole», hvor utvalget anbefaler at norsk skole utvikles i denne retningen. To dager senere uttalte kunnskapsministeren fra Høyre at vi heller skulle se til Singapore. Det politiske flertallet prøver å ignorere og trenere den nye rapporten, det bør vi ikke tillate.

Hvilke krefter jobber mot oss? For det første er det teknokratiske Arbeiderpartiet med Oslos kommunalsjef Astrid Søgnen opptatt av å fortsette sitt prosjekt, enn så lenge. Tankesmien Civitas kommandoliberalisme følger hakk i hæl, og det etter hvert pinlige utstillingsvinduet Osloskolen kan til tide være en hard nøtt å knekke. Premissene deres bygger på forskning fra «school effectiveness- tradisjonen, som er en god butikk for se som vil tjene penger på testekåte politikere. Denne forskningen gir ingen løsninger, men hindrer oss som regel i å tenke nytt. Forlagsbransjen har også stor interesse av ikke å utvikle skolen videre, de selger jo tross alt lærebøker og vil ikke slutte med det.

Hvorfor er det slik at liberalistiske partier på Stortinget ikke ønsker en fremtidsrettet skole? Det er et mysterium for meg. I andre europeiske land, samt USA, er det som regel liberalister som fronter den progressive skolen, ut i fra et ønske om å styrke næringslivets konkurransekraft. Her hjemme virker det som om alle er enige om at vi skal slutte å utvikle skolen og samfunnet, for det er i grunnen dette testeskolen handler om; å støpe en gammeldags versjon av skolen i betong og overlate til fremtidens samfunnsborgere å gjenskape strukturene som gjør det mulig å få skolen synkronisert med samfunnet for øvrig, og aller helst det samfunnet vi ønsker oss. Dette er en gyllen mulighet for norsk venstreside til å formulere en visjon for framtida som møter våre felles utfordringer og muligheter.

About Imsen

Imsen
Entrepreneur, lecturer, musician, historian, gamer, geek, father to four, EU CodeWeek ambassador

Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *

*

Scroll To Top