GO fra Nærum

Pokemon

Helgas kommentar fra Knut Nærum i Dagbladet ble flittig delt i sosiale medier. Sommerens store agurk og spill-hype Pokemon GO har fått en profilert komiker til å engasjere seg i spill i skolen. Dette er et felt som fortsatt er ganske nerdete og smalt, så det er all grunn til å juble. Frimerkesamlere og Kystpartiet får til sammenligning lite spalteplass.

Som alt annet som angår skole og det digitale univers, var både optimister og pessimister kjapt ute med latter, gråt eller raseri. Torgeir Waterhouse fra IKT- Norge skrev blant annet i bloggen sin:

 

Vi må debattere de voksnes, både profesjonelle i utdanningssektoren og andres, evne til kjapt å avfeie og forby det de ikke ønsker eller kanskje ikke forstår andres behov for. Det som gjerne pakkes inn i et forenklet bilde av virkeligheten, latterliggjøring av nye aspekter ved samfunnet og barnekulturen og hvor man kjapt blir enige om at ingen har vondt av å klare seg uten (hva det nå enn måtte være). Senest i går ble en kommentar skrevet av en komiker som ikke har gått på skolen på en stund delt av “alle” på nettet, inkl mange i utdanningssektoren. Mange koste seg over latterliggjøring av spill i undervisningen og vitsen om at å tillate frisbee på museer sikkert ville øke interessen for kunst.

Det er viktig å ta debatten. Samtidig er det ikke gitt at det er Knut Nærum (eller andre skeptikere) som har et forenklet bilde av virkeligheten. Komikere som ikke frekventer rorbua, har en viktig rolle som samfunnskritikere, og de kan forklare kompliserte problemer på en uhyre lettfattelig måte. Det absurde og fremmedgjørende blir hengende igjen som en ettersmak. Det er politikk og lyrikk. It’s funny ’cause it’s true – og Nærum mestrer håndverket godt, bedre enn de fleste.

Spillpedagogen som «latterliggjøres» i Nærums kommentar er min gode venn og kollega Tobias Staaby. Jeg og Tobias har begge lang erfaring med utprøving av spill i skolen, og vi har hatt mange konstruktive diskusjoner om temaet – senest for åpen scene under NKUL-konferansen tidligere i år. Vi har totalt ulike oppfatninger om hva spill i skolen er og burde være, men samtidig vet vi at det ikke skjer noen utvikling uten kritikk og dialog. Derfor elsker vi å krangle og sparre med hverandre. Tobias føler seg garantert ikke latterliggjort av Nærum, han føler seg elsket – og jeg må innrømme at jeg misunner ham litt.

De som er negative til spill i skolen, er ikke klar over at skolen ER et spill. Akkurat som Super Mario har skolen et poengsystem, levels, bosser og minions som skal bekjempes. I skolen heter det karakterer, klassetrinn,  eksamen og lekseprøver. Skolespillet ble funnet opp av jesuittene på 1600- tallet, og er godt innarbeidet i vår felles oppfatning hva skole skal være. Med andre ord, spill i skolen er ikke noe man kan implementere over natta, men det er håp.

Problemet med skolespillet er at det er komplett utdatert og fremmedgjørende for elevene. Dette skyldes i stor grad at formålet har vært å sortere elever i tapere og vinnere. Vinnerne ble akademikere, og taperne måtte jobbe på fabrikken. I 2016 er ikke en akademisk karriere en spesielt god ide, og fabrikken er lagt ned og flyttet til Kina. Selv om politikere innbiller seg at teoretisk kunnskap bidrar til økonomisk vekst, har elevene skjønt at det er noe som ikke stemmer.

Problemene rundt spill i skolen oppstår når man prøver å innføre et spill som kolliderer med skolespillet, noe Nærum er inne på:

 

Spillet hjelper også lærerne til å slippe å måtte ta i bruk autoritære virkemidler som å fortelle elevene hva de skal gjøre. I stedet kan læreren si til dem at hvis de går ut i byen, vil de kunne komme i nærheten av statuer og lese på mobilskjermen sin om menneskene de forestiller.

Ja, for hvorfor kan ikke læreren bare fortelle elevene hva de skal gjøre? Det er et helt legitimt spørsmål. Det er mulig å få elevene til å løse oppgavene i et dataspill, men da trenger man kanskje ikke en lærer lenger? I dette tilfellet kolliderer dataspillet og skolespillet. En løsning hadde vært å skru av selve spillfunksjonen og la læreren kontrollere den, eller skru av spillet helt og la elevene lage egne pokemoner. Det er viktig å skille mellom spill som programvare og metastruktur. Jeg håper jeg ikke mistet leseren nå.

Hvis spill i undervisning skal være effektivisert belønning og straff av enkeltelever, bør alle med pedagogisk utdannelse tenke seg om to ganger. Stimulus og respons, slik vi kjenner det fra Skinners eksperiment med duer – motiverer eleven fra utsiden. Dessuten er ikke elevene duer. Vil vi kanskje at den neste generasjonen unge skal sikle som Pavlovs hund? Skal vi lære elevene å tenke kritisk, dypt og sakte – er det neppe en god ide å spillifisere overflatelæring og belønne store mengder riktige svar.

Skolespillet er kjedelig og fremmedgjørende, og kan sammenlignes med en 10 år lang hyttetur hvor man sitter inne i regnet og spiller Yatzy hver dag. Er det da en løsning å spille noe annet enn Yatzy, eller kanskje sprite det opp og spille Yatzy på nett? Blir læreren som presten, som krampeaktig prøver å lage ungdomsshow av gudstjensten? Nærum drar en vits om dette også:

 

Det kan tenkes at å kaste frisbee på kunstmuseene vil skape økt nysgjerrighet for billedkunst. At elevene, når de løper gjennom salene på et galleri, nødvendigvis vil måtte forholde seg til den utstilte kunsten, noen ganger sågar uten å merke det selv.

For en ungdom født i 2001 er innholdet i skolen og billedkunsten på Nasjonalgalleriet gått ut på dato. Det hjelper ikke at de voksne sier noe annet. Ludvigsenutvalget har skrevet ut resept, og selv om regjeringen foreløpig bare er på vei til apoteket med sin omdiskuterte stortingsmelding for fornying av fagene, er det fortsatt uklart hvem som kan og bør gjøre denne jobben. Tradisjonelt har universitetene hatt ansvaret for dette, men er i dag ute av stand til å ta tak i problemet- muligens fordi akademia sitter i sine fagbåser, er lite engasjert i samfunn og skole, og samtidig er under kraftig angrep av inkompetent management og politikerstyring. Galleriet trenger ny kunst, men ingen er i stand til å lage den.

Vi får håpe at overmodige politikere ikke fortsetter med å stappe velmente politiske prosjekter inn i skolens innhold. Dette er også et viktig budskap fra Sten Ludvigsen. Om ikke de skal gjøre det, hvem står vi igjen med? Det ser ut som om profesjonen er vårt eneste håp, om man ikke vil slippe til private konsulenter, interesseorganisasjoner og sosiale entreprenører (som meg selv). Lærerne må ta ansvar for utviklingen, men de får ikke mye tillit og hjelp. Spillpedagogene i Bergen er et hederlig eksempel på noen som trosser alt og alle, og gjør det likevel.

Hvis Pokemon GO blir tatt i bruk i undervisningen i løpet av inneværende år, er det sannsynligvis fordi noen prøver å bedre sitt omdømme eller sin karriere ved å ri på nok en kortsiktig hype. Pokemon er populært fordi det er en etablert merkevare, ikke fordi det er et spill som stimulerer til fysisk aktivitet. Geocaching har eksistert i lang tid allerede, uten at det har blitt prøvd ut i skolen i særlig grad. Selv prøvde jeg å spre et lignende konsept i skolen for to år siden, Djeeo – uten at det vakte noen som helst interesse.

Debatten om spill i skolen bør komme til et nytt nivå, hvor man diskuterer hvorvidt skolen bør fortsette å være et spill. Deretter må vi ta tak i de ulike dannelsesidealene, slik at vi unngår pølsegrilling på kirkegården – selv om slike arbeidsulykker er en naturlig del av aktivitetspedagogikk. Her vil jeg sitere en kollega fra kunst og håndverkrommet: «Hver gang vi jobber med leire, er det alltid noen som lager en kuk.» Skulle man forby keramikk i skolen av den grunn?

Jeg tror, i likhet med Torgeir Waterhouse, at elevene har mest å tjene på en skole som er en medkultur, ikke en motkultur. Til slutt er det innholdet i skolen som teller, og videreutvikling av elevsentrert og tverrfaglig metodikk. Vi skal invitere til kritisk tenking og dyrke selvstendige og nysgjerrige elever. Samtidig er det ikke slik at elevene alltid ønsker å bli selvstendige og kritisk tenkende, for det kan være slitsomt og krevende. Da kan vi ikke være hårsåre, men må se på harselas og latterliggjøring som en del av arbeidsprosessen.

About Imsen

Imsen
Entrepreneur, lecturer, musician, historian, gamer, geek, father to four, EU CodeWeek ambassador

One comment

  1. «De som er negative til spill i skolen, er ikke klar over at skolen ER et spill.» Oj, det var en spesiell og omfattende påstand. For det første må man forstå hva du mener med at skolen ER et spill. For meg som er oppvokst med kortstokk og Monopol, er det i alle fall ikke en parallell som glir motstandsløst inn. For det andre (om man da skulle klare å se for seg at skolehverdagen er et spill der f.eks. elever og lærere er brikker som flytter seg rundt etter helt bestemte regler, kanskje med straffe- og bonuskort) så er det en rimelig oppsiktsvekkende påstand å hevde at forstår man skolen som et spill så vil man også være positive til dataspill i skolen. Oppsiktsvekkende fordi det synes å komme klart frem at du er positiv til dataspill – så da må man vel anta at du synes det er helt greit at skolen er som et spill?

    Jeg har, om jeg så må si det selv, god kunnskap og forståelse av hva skole er, kan til og med under tvil kjøpe spill metaforen (særlig hvis du med spill mener en spesifikk utformet struktur og innhold som alle må forholde seg lydig til) OG jeg er skeptisk til storsatsning på data/dataspill, i skolen. Særlig skeptisk ble jeg etter å ha lest en rekke tekster som omtaler dagens barn og unge vekselvis som nettgenerasjonen, de digitalt innfødte og homo zappiens. De digitalt innfødte er annerledes enn oss digitale immigranter som er født før 1990, og de lærer på en helt annen måte enn det vi gjorde. Derfor trenger vi, kan vi lese, et innhold (blant annet tilnærmet fri flyt av dataspill) og en metodikk i morgendagens skole som bidrar til å finslipe ferdigheter, kunnskap og den digitale mentaliteten (noe som det da kan være svært vanskelig for de digitale immigrantene, særlig oldisene på 60, å forstå – og som derfor trenger forståelse, tid og vennlig hjelp på veien). Vi kan videre lese at vi lever i en digital verden, og i denne nye verdenen trenger vi digitalt dyktige mennesker – mennesker som er intuitive i sin bruk av teknologi, ikke bare opplært til å bruke det. Dette er viktig, kan vi lese, fordi studenten og arbeidstageren vil, i alle deler av livet fremover, være sky og redskap koblet sammen. (jeg har masse linker hvis noen skulle være interessert) Det er særlig representanter for IT-bransjen, næringslivet for øvrig og ansatte ved BI’s LearningLab som hevder disse tingene.

    Jeg er veldig enig i at debatten om data og spill bør nivå-heves, men synes forslaget om at det nye nivået bør ta utgangspunkt i spørsmålet om hvorvidt skolen bør fortsette å være et spill, er veldig rart – på flere måter.. Hvis jeg kunne få velge et nytt utgangspunkt for debatt og samtale ville jeg foretrekke å stille spørsmål som: Hva vil det si å utvikle en «digital mentalitet? Hva ER en digital mentalitet? Hva slags kunnskap er mennesker med en digital mentalitet opptatt av? Hvor finnes denne kunnskapen? Hvordan behandles kunnskap? Hva skal mennesker med en digital mentalitet drive med? Hva slags jobbmarked tenker man seg hører sammen med en digital mentalitet? Hvordan tenker en person med digital mentalitet? Hvilke verdier har de? Hvordan bør en digital mentalitet forståes i forhold til den forespeilede eksponentielle teknologiske utviklingen innen kunstig intelligens, biotek og nanotek? Med mere..

    For øvrig er det uklart for meg hva de «totalt ulike oppfatningene av spill» mellom deg og Tobias Staaby egentlig går ut på? Og hvor modige og ensomme i sitt virke menn som har en hel fylkeskommune i ryggen faktisk er, synes jeg er høyst diskutabelt.

Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *

*

Scroll To Top