Frels oss fra læring!

learning

Den norske fellesskolen har de siste femten årene vært under konstant angrep. Nasjonale prøver, rektorutdanninger, læreplaner, nasjonale utviklingsprosjekt, kommunal styring, sentral styring gjennom UDIR og fylkesmenn er eksempler på metoder som er tatt i bruk for å endre skolen.  Noen av endringene har man sett komme, mens andre endringer er skjedd i det skjulte. Språket spiller en vesentlig rolle i disse skjulte prosessene. Innledningen stopper her, for dette skal ikke være en lang artikkel om makt, språk og Focaults diskursanalyse. Dette er et blogginnlegg om hvordan tullprat lett fester seg, og hvordan det påvirker skoleutviklingen.

Nyordet som uten tvil har bredt om seg mest de siste årene er «læring». Læring er en direkte oversettelse av det engelske «learning», eller det svenske «lärande», og er for så vidt ikke et nytt ord i akademiske kretser. Det som gjør bruken av ordet mistenkelig, er for det første at det utenfor akademisk- administrative kontekster som «læringsteorier» eller «læringssenter» er et akutt tilfelle av substantivsyke, også kalt nominalisering. Den som vil skrive godt norsk bør alltid foretrekke verb framfor substantiv, og som norsklærer får jeg lyst til å sette røde streker under alle som kommer med fraser som «vi må sørge for god læring», «vi må alle være enige om at læring er skolens viktigste oppgave» og «bedre læring med iPad».

På norsk skiller vi mellom lærestoffet og den mentale prosessen, i og med at «å lære» er et transitivt verb. Man kan ikke lære noen andre, da må man i så fall lære noen andre noe – eller lære det bort. Det som læres bort er med andre ord noe som må spesifiseres, men når man bruker substantivet forsvinner denne språklige nyansen. Engelskspråklige skiller mellom «teaching» og «learning», men undervisning betyr ikke det samme. Leseren kan se for seg en sint Donald som roper til sine nevøer «jeg skal undervise dere, jeg!»

Hva er forskjellen mellom å snakke om læring og det å lære? For det første er det noen som kan ha interesse av å substativisere verbet «å lære». Når det å lære er en ting, er det for det første ingen som gjør det, og for det andre forvandler man det til noe man kan gjøre noe med. Læring kan man selge, kjøpe, miste, investere i eller sette som mål i en strategisk plan. Å lære noe er til sammenligning en handling som er subjektiv, kontekstavhengig og sosial. Det er to ulike rasjonaliteter som gjemmer seg bak de to ordene. Den som driver med læring er en tilskuer, og den som lærer er en deltaker.

UDIRs mangeårige prosjekt «vurdering for læring» er en godt eksempel på hvordan Assessment & Accountabilityskolen er innført bakveien. Tanken er at skoleutvikling er det samme som å endre lærerens vurderingspraksis alene, og på UDIRs hjemmesider kan man lese: «Vi vet at vurdering har stor innvirkning på elevenes og lærlingenes læring. En god vurderingspraksis motiverer og har læring som mål.» Her er det med andre ord ingen rom for diskusjon, lærerne har fått utlevert fasitsvaret. Læring og vurdering er samme sak. Norsk skole brukt enormt mye ressurser på vurderingsprosjekter de siste ti årene, og flere av dem har tatt underlige former – slik lærere i Sandefjord fikk oppleve. I stedet for å satse på å gi læreren gode verktøy for å planlegge god undervisning, eller gi lærerne handlingsrom til å utvikle elevsentrerte metoder – har man altså valgt å kun jobbe med vurdering. Lærere som setter spørsmålstegn ved det ensidige vurderingsfokuset blir avfeid med at det er vurdering for læring, og det kan man vel ikke være imot? Læring som begrep er banalt, men også en politisk spydspiss.

Læring er også et ord som leder oss bort fra kjernen i fellesskolen. Det er nemlig ikke slik at skolen bare driver med «læring», den driver også med sosialisering, integrering, omsorg, og dannelse. Når politikere setter læring på agendaen, betyr det også at de glemmer skolen som nasjonalt dannelsesprosjekt. Det hjelper ikke å utvide begrepet læring til å være sosial læring, integreringslæring og omsorgslæring. I den politiske retorikken er læring tradisjonell undervisning, gjerne frontalformidlet og reprodusert i standardiserte prøver.

Tidligere har kun direktører, forskere og politikere brukt læring som begrep. Nå er det på vei inn i lærerens dagligtale. Ved å objektifisere «å lære» vrir man lærerens profesjonsspråk fra mellommenneskelig aktivitet som krever fortolkning, til en instrumentell praksis som er utsatt for kontroll og standardisering. Er det da mulig for profesjonen å erobre begrepet og gi det ny mening? Jeg tror ikke det. Når et begrep er etablert, skal det mye til for å omdefinere innholdet. Da er det mye enklere å bruke verbet, og snakke korrekt norsk. Det er mye læring i det.

About Imsen

Imsen
Entrepreneur, lecturer, musician, historian, gamer, geek, father to four, EU CodeWeek ambassador

Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *

*

Scroll To Top